Jannie Bay Kobberholm er Head of Consulting hos Talentech Danmark og har vært en del av selskapet i over sju år. Når du møter henne, legger du straks merke til hennes rolige trygghet og omsorg for teamet sitt. Hun er leder, en problemløser, og en som tar stolthet i å få ting til å fungere, både for kunder og kolleger.
Men dette inntrykket av henne forsvant en periode. For i September 2021 tok livet hennes plutselig en brå vending og alt endret seg.
Tilbake til 2021
Da Jannie plutselig mistet synet på det ene øyet under et firmaarrangement, ante hun ikke hvor mye, og hvor lenge livet hennes kom til å forandre seg.
“Jeg trodde egentlig bare det var lyset som var rart. Jeg sa til en kollega: ‘Jeg må holde deg i hånden, jeg tror ikke jeg klarer å gå i dette lyset’,” forteller hun. “Men jeg ville ikke lage noe oppstyr. Jeg tenkte at det sikkert ville gå over.”
Men det var verken lyset eller noe som kom til å gå over. Rett fra arrangementet ble Jannie kjørt til sykehuset. Derfra videre til et annet. Og enda et. Hun ble værende i over en uke, under tett observasjon.
Fra krise til sakte, gradvis bedring
Etter det første sykehusoppholdet fulgte en lang og uforutsigbar medisinsk reise med flere sykehusbesøk, nevrologiske tester, biopsier og behandlinger, uten en tydelig diagnose, selv flere år senere.
“Selv i dag vet de fortsatt ikke hva det er. Mest sannsynlig er det en autoimmun sykdom, men de kan ikke si det sikkert. Det har vært noe av det vanskeligste å ikke få klare svar. Du vil ha noe konkret å kjempe imot, men i stedet får du bare usikkerhet.”
Jannies tilstand førte til hukommelsestap, ekstrem tretthet, synsforstyrrelser og konstante hodesmerter. Det var perioder hvor hun ikke husket samtaler eller mennesker. Og for en leder var frykten veldig reell:
“Du tenker: ‘Kommer jeg til å miste jobben? Vil jeg klare å jobbe slik jeg gjorde før?’ Og ærlig talt, ingen kunne ha klandret dem om de sa de ikke kunne beholde meg. Men det gjorde de ikke.”
En usynlig sykdom med synlig effekt
I over et år trappet Jannie gradvis opp til full stilling igjen. Men sykdommen og medisinene hun tok etterlot varige spor som de færreste kunne se.
“Hadde jeg hatt et brukket ben, ville folk forstått det. Men jeg så jo frisk ut. Det finnes ingen gips for utmattelse eller hukommelsestap. Og når folk ikke kan se det, forstår de det ikke alltid. Så mange trodde jeg var tilbake til normalen, men det var jeg ikke. Ikke på lenge, for å være ærlig.”
Hun kjempet ikke bare med de fysiske virkningene av sykdommen og medisinene, men også med presset hun la på seg selv for å bevise at hun var tilbake, selv når hun egentlig ikke var klar. Heldigvis møtte hun støtte, særlig fra sin leder, Lotte.
“I begynnelsen kom jeg bare inn noen timer om dagen. I ettertid ser jeg at jeg ikke fungerte fullt ut, men det hjalp å bare møte opp og å føle seg som en del av noe. Og Lotte (CSO i Talentech) lot meg gjøre det.”
Å være leder mens man fortsatt helbredes
Det som gjør Jannies historie enda mer kompleks, er at hun nettopp hadde gått inn i en lederrolle måneden før hun ble syk.
“Da jeg kom tilbake, prøvde jeg ikke bare å ta igjen det jeg hadde gått glipp av, men jeg måtte også lære hvordan jeg skulle lede, helt fra start. Jeg lærte egentlig alt jeg skulle ha lært før det hele skjedde.”
Og mens hun vokste inn i rollen, måtte hun også redefinere hva lederskap betyr for henne.
“Jeg er ikke en leder som må vite alt eller gjøre alt selv. Jeg vil ha et team som lærer av hverandre, og som jeg også kan lære av. Vi glemmer ofte at ledere også er sårbare. Vi slutter ikke å være mennesker bare ford vi har ansvar. Vi trenger også anerkjennelse og støtte.”
Arbeid, morsrollen, og kunsten å si ‘nå er det nok for i dag’
Etter sykdommen har Jannie også blitt mor – en ny overgang som har endret forholdet hennes til jobben.
“Før jeg ble syk, og før jeg ble mor, jobbet jeg ofte sent. Jeg brydde meg ikke så mye. Nå kan jeg ikke det lenger, og jeg vil det heller ikke. Jeg vil gjøre en god jobb, men jeg vil også være der for sønnen min. Og jeg har lært at jeg ikke kan være best på begge deler samtidig.”
Nå fokuserer hun på å sette tydeligere grenser, be om hjelp og bruke tiden sin mer bevisst.
“Jeg lærer fortsatt å si: nå er det nok for i dag. Jobben er der imorgen også. Og noen ganger er det faktisk det modigste du kan gjøre. Å stoppe.”
Kraften i å føle seg ønsket
Når hun blir spurt om hva som hjalp henne mest på vei tilbake, trekker hun ikke frem noen policy eller prosedyre, men menneskene rundt seg. Ikke bare familie og venner, men også kollegene.
“Det som virkelig hjalp, var å føle at jeg ble savnet. Ikke bare som kollega, men som menneske. Flere fulgte reisen min, og noen ble faktisk følelsesmessig berørt av det jeg hadde vært gjennom. Det rørte meg dypt. Jeg tror det er litt lettere å være syk når du vet at det finnes mennesker som venter på det, og heier på deg for å finne veien tilbake.”
Jannie vet at historien hennes er unik, men også at alle selskaper vil oppleve at ansatte går gjennom livsendrende hendelser.
“Du vet aldri hva noen går gjennom. Og noen ganger er det mest omsorgsfulle et selskap kan gjøre, bare å holde kontakten. La dem vite at de betyr noe. At de fortsatt hører til. For meg betydde det alt å føle at de fortsatt trodde på meg, og på at jeg kunne komme tilbake til rollen min.”
Les flere av våre medarbeiderfortellinger:
